Det vil ikke på noe som helst sted i teksten være nevnt ved navn hvem det er som til en hver tid taler, men det kan som en hovedregel forventes at i de tilfeller det blir lagt ut om kraumen er det Kraumen som snakker, og i de tilfeller hvor det stilles spørsmål ved kraumen, også til dels kritiske spørsmål, er det Meg selv som taler.

Vet du hva kraum er?

Nei, det vet jeg bestemt ikke noe om.

Vil du at jeg skal fortelle deg om kraumen?

Nei, det vil jeg egentlig ikke. Jeg synes jeg har alt for mange ord i mitt hode som det er, hvorfor i herrens navn burde jeg ha noe ønske om å få enda et nytt begrep inn i hugsatan?

Men du må være enig med meg i, siden jeg allerede har lansert begrepet, så har det, uten at du ville det selv, faktisk allerede blitt en del av ditt ordforråd, jeg tror nemlig ikke du vil makte å la dette ordet prelle av deg sånn uten videre, sannsynligvis er det allerede nå satt i gang en rugeprosess inni deg, hvor du kommer til å tenke og gruble over dette ordet uten å finne noen retning i disse grubleriene.

Dette kan du muligens ha rett i. Men du har bare nevnt ordet to ganger til nå, og dette er forhåpentligvis ikke nok til at jeg lar begrepet sige inn i meg og lar det bli til en del av mine problemer, og dette taler til min fordel, fordi jeg for tiden har store problemer med meg selv, og derfor vil jeg neppe makte å bruke krefter på et slikt merkelig og forknytt begrep.

Glem nå ikke at jeg heter Kraumen. Du skal vokte deg vel for å snakke nedsettende om begrepet når du ikke en gang aner hva det betyr. Nå har ordet kraum blitt nevnt tre ganger allerede, og nå fire, altså allerede dobbelt så mange som før jeg nå begynte å snakke. Sjansen for at du nå ikke vil makte å la kraumen prelle av deg blir bare større og større etter min mening, og jeg mener det er til din aller største fordel at du lar meg få lov til å si noe meningsfullt om hva som i det hele tatt ligger i dette, etter dine ord, merkelige ordet. Kanskje vil det vise seg å bli givende for deg å bli kjent med kraumen, skjønt dette er absolutt ikke sikkert, bare en mulighet blant mange andre, men kom ikke å si at du har blitt advart i ettertid, kraumens veier er uransakelige, det skal du vite.

Vel, jeg skal innrømme at ordet kraum er blitt nevnt så mange ganger nå at jeg til og med selv har begynt å ta det i bruk. Situasjonen stiller seg med ett gang annerledes enn den gjorde for litt siden, og jeg skal innrømme at det vil bli vanskelig å gå til sengs til natten uten å vite noe mer om kraumens betydning, du har maktet å vekke en liten nysgjerrighet i meg, gudene må vite hvor du har dine nysgjerrighetsskapende evner fra, det kan dog være likegyldig, jeg merker ihvertfall at du har en slik effekt på meg, og det er det viktige her, og kraumen begynner å ta større plass der inne enn jeg trodde var mulig bare for få sekunder siden.

Denne samtalen begynner å gå min vei mener jeg å merke. La meg derfor ikke nøle noe videre, la meg få lov til å begynne å si litt om kraumen. Det første man kan si om denne kraumsatan, som jeg for anledningen velger å kalle den, skjønt kraum og kraumsatan er nøyaktig det samme, er at kraum er en følelse. Det merkelige med denne følelsen er at den ikke er som noen andre følelser, og dette er kanskje ikke så merkelig, det er jo nettopp derfor kraumen har fått et eget navn, fordi den er en følelse som er annerledes enn andre følelser, hadde f.eks. kraum vært det samme som tomhet, så ville det jo ikke vært nødvendig med et ord som kraum, men kraum er aldeles ikke det samme som tomhet, allikevel er det også mulig å hevde at kraumen ikke egentlig skiller seg fra tomhet på noen bestemt måte, den kan kanskje sies å være i en slags forbindelse med tomhet uten at dette er mulig å påvise i noen bestemt forstand.

Det var dette jeg var redd for. Jeg merket med en gang på deg at dersom du skulle begynne å forklare meg begrepet kraum, så ville jeg fort kunne komme til å bevege meg i et vagt og ullent felt, hvor jeg aldeles ikke ønsker å oppholde meg, jeg kunne nesten med en gang jeg så din framtoning fornemme hvordan du ikke ville makte å skape større klarhet ved å begynne å forklare meg kraumens natur, og det var vel derfor jeg ikke ville høre noen forklaring fra deg, fordi ordet kraum i seg selv er et ord som i sitt vesen ikke kan bety noe bestemt, det er i sin essens ubestemmelig, det ligger i begrepets ordlyd, bare hør, KRAUM, det er neppe et ord i verden som kan forekomme mer energiløst og vagt, og dette fornemmet jeg med en gang du viste deg og begynte å prate, det var derfor jeg ville du ikke skulle fortelle meg noe, men du klarte altså heller ikke å holde kjeften din igjen.

Jeg skal gi deg rett i at dine siste betraktninger har noe for seg, men ikke mye, kanskje egentlig ingenting når jeg tenker videre etter, for det du skal vite er at kraumen, slik som meg selv, overhodet ikke er noe vagt eller uforløst eller merkverdig, kraumen er sannsynligvis noe av det mest krystallklare i verden, men den har aldri fått lov til å komme til sin egentlig rett, nettopp på grunn av mennesker som deg, med sine fordommer og forestillinger som kun er produkter av forunderlige menneskehjerner som ikke har noen rot i kraumens virkelige sannhet. La meg derfor gå videre, når jeg sier at kraumen på en måte er langt fra tomhet og på en annen måte ikke, så ligger det ikke i seg selv noe uklart i dette, det er du som gjør det til noe uklart, men jeg kan si det på en annen måte, kraum er den følelsen du sitter igjen med, legg merke til at jeg sier sitter, og ikke for eksempel står, som ville kreve et annet ord, kanskje klaumen, men dette kan vi la ligge, ihvertfall inntil videre, men slik jeg sa, kraum er den følelsen du sitter igjen med når du tar vekk alle andre følelser som du noensinne har følt noen gang gjennom hele ditt liv, og nå skjønner du kanskje mer hvorfor det kan være lett å forveksle kraumen med tomhet, for tomhet er nettopp den følelsen som en ofte har når andre følelser har forsvunnet, men tomheten vet du hva er, og derfor har du hatt den før, mens kraumen er den følelsen du sitter igjen med når du tar vekk alt du noensinne har følt, og dermed er det aldri lett å vite når kraumen har inntruffet, da må du i tilfelle vite at du har følt alt det er mulig å føle i hele universet, og hvordan i all verden kan du vite når dette øyeblikket måtte inntreffe, sannsynligvis vil det aldri det, det er muligens mulig å føle noe nytt så lenge man lever, og da er kraumen i sin natur alltid umulig å oppnå, men mer et mål å se fram mot, uten at man på noen som helst måte kan drømme om å oppleve den, men som sagt, den kan oppleves, men da er du sannsynligvis ikke klar over at du opplever den, og kraumen innebærer også kraumbevissthet, altså at du er bevisst at du har kraum når du faktisk har den, men dette kan du aldri vite helt for sikkert, og denne tvilen kommer Kraumen, meg selv, alltid til gode, for den forhindrer i virkeligheten alle levende vesener fra å føle kraum.

Si meg da Kraumsatan, for det vil jeg i anstendighetens navn få lov til å kalle deg, har du noensinne selv vært i besittelse av denne absurde følelsen av kraum, som for meg synes kun å være et produkt av menneskehjernen, og IKKE et faktisk forekommende følelsesfenomen.

Det er forekommende, og ALLE, jeg mener ALLE, kan oppleve den, det finnes nemlig en snarvei til kraumens kjerne, og det er denne lange veien jeg har gått, men dette er også i sannhet en lang og krunglete vei, men den er som sagt tilgjengelig og mulig å oppnå.

Javel, så fortell meg da HVORDAN?

Er du sikker?

JA!!

JAVEL.

(pause)

Jeg venter

(Her fortsetter pausen mellom herrene, og denne samtale nummer ni ble aldri noe mer enn en potensiell samtale, derfor kan det ikke forsvares å kalle denne samtalen for samtale nummer ni, men for å bevare en viss kronologisk rekkefølge og struktur i dette komplekset velger jeg likevel å kalle denne samtalen for den niende, og ikke for noe annet i retning av Stillhet nummer èn, som ville markere et regelrett brudd i samlingen)

Du skal lese en bok av Franz Kafka med det legendariske navnet "Das Schloss". Dette er kongeveien til kraumen, og ingen annen sikker vei til dens kilde finnes, men dette er som sagt ingen enkel vei, men altså den eneste, og den som orker gå denne veien vil bli belønnet med så mye kraum at det neppe for ettertiden for det individet det angår vil være noen som helst tvil om hva følelsen kraum måtte være, tvilen vil for alltid være slukket og kraumen vil få sin rettmessige plass i kulturen. Men dette vil som kjent aldri skje da veldig få mennesker kommer til å lese denne boka, den vil aldri nå så mange lesere at den vil passere den såkalte "the critical mass", og derfor, må jeg dessverre avslutte med, vil kraumen for ALLTID, og jeg mener ALLTD, forbli et skjult eksisterende fenomen for de få utvalgte, men fordi jeg faktisk ikke slutter her, så er det fordi det i tillegg til denne Slottsveien til kraumen også finnes en annen vei som ikke er fullt så lang, og derfor neppe fullt så givende, men som likevel kan skape en fornemmelse av kraumens natur, og denne veien er å finne i Kraumen selv, altså i meg selv, og derfor er en samtale med Kraumen også en gangbar vei til å fornemme kraumens natur, altså har den samtalen vi har hatt nå på ingen måte vært forgjeves, du har sannsynligvis følt kraum hele tiden mens vi har snakket sammen, ihvertfall etter som samtalen skred fram, og dette må du kunne si om meg, uansett hvor mye du misliker meg, at jeg har maktet å skape en følelse av kraum i deg, kanskje ikke akkurat nå, så ihvertfall i stad.

JAWOHL!! Så kan du kanskje si at du har vunnet en liten seier, men du verden for en ynkverdig seier det her er snakk om, du, din lille Kraum, eller Kraumsatan som jeg isteden vil kalle deg fra nå, du er noe av det mest ynkverdige jeg noensinne har sett for mine øyne, og jeg må få lov til å sitere en NRK-person, som kanskje ikke selv er så mye mindre ynkelig enn deg, men likevel, han har kommet med et glimrende sitat en gang, og det er som følger: "Du verden du er ynkelig". Og må jeg få legge til "din Kraumsatan" sånn at det til sammen blir: "Du verden du er ynkelig, din Kraumsatan"