Tenk deg for et øyeblikk følgende: Du har evne til å gjøre deg like liten som bokstavene i denne teksten. Du har også evne til å hoppe inn i en dataskjerm og vandre mellom og rundt bokstavene og setningene som måtte framtre der. Du er skjermbildets overvåker.

Jeg befinner meg på toppen av bokstaven "T", rett under "En reise". Når jeg legger meg ned er kroppen min og overflaten på den øverste delen av t-en like lange. Det er fint å ligge slik med hendene under hodet og se på resten av setningen. Jeg ser alle bokstavene ovenfra, og dersom jeg ikke selv hadde vært forfatteren av disse setningene, ville det vært umulig for meg å vite hva som stod der. Men jeg vet det så alt for godt.

Det blir etter en stund kjedelig å se på denne litt usedvanlige utsikten, derfor reiser jeg meg opp og hopper ned på bokstaven "e". Deretter springer jeg bortover og hopper fra bokstav til bokstav helt til jeg kommer til et kolon, der tar jeg virkelig sats og hopper ut i intetheten av all kraft, jeg faller mellom ordene, mer nøyaktig så faller jeg mellom mellomrommene mellom ordene, jeg faller faktisk helt ut av det første diktet og lander på nytt på bokstaven "T", men nå i diktet Utsikt. (Om dette er et dikt skal vel godt gjøres, det er nok mer en anekdote eller kanskje aforisme - kanskje er hele denne samlingen det).

Jeg skylder kanskje å gjøre oppmerksom på at jeg ikke har noen mulighet til å vandre der hvor det ikke forekommer noen tekst. De delene av skjermen som er tomme for ord, er også tomme sett i et bevegelsesperspektiv. I disse områdene er det den umiskjennelige gravitasjonskraften som gjelder. Man faller til man treffer noe hardt, og dette harde vil under disse omstendighetene alltid være et tegn i en eller annen forstand. Dette er en del av skjermbildets rettslige natur kan man si.

Det beste jeg vet er å finne bokstaven u, og legge meg ned på bunnen av denne og filosofere over ulike sider ved livet. Helst finner jeg en stor U, for det er bedre plass på bunnen av en stor U enn en liten u, og den er også fin på andre måter, den innbyr nemlig til aktivitet. Dersom det blir for kjedelig å ligge på bunnen, hender det at jeg klatrer opp på toppen og sklir nedover. Men dette representerer også et problem, for det er også en del av skjermbildets rettslige natur at i denne verden er friksjon et ukjent begrep. Det betyr at når jeg sklir ned den ene siden av U-en, så har jeg akkurat nok energi til å komme meg helt opp på den andre siden av U-en. Vi har her å gjøre med en evighetsmaskin. Skal jeg dermed komme meg til bunnen igjen, må jeg hoppe ned, og det kan gjøre veldig vondt.

Akkurat nå befinner jeg meg i sovende, filosofisk stilling i forrige dikts overskrift. Dette er en U etter min smak, og her har jeg tenkt å ligge i flere timer og tenke over visse sider ved livet som jeg mener har fått alt for liten oppmerksomhet i offentligheten. Den første siden ved livet som her faller meg inn er Verkshøyden.

Det første jeg vil si om verkshøyden er at den ikke er noe å kimse av. Tvert imot er den muligens noe av det alvorligste i verden. Hadde ikke begrepet verkshøyde eksistert, så ville alle intellektuelle frambringelser vært banale, og dermed uinteressante. Ikke kødd med verkshøyden.

Et annet ord som jeg syns det kan være litt spennende å tenke over mens jeg ligger slik, er åndsverk. Dette ordet er så sterkt forbundet med ordet verkshøyde at det neppe er mulig å se disse ordene separat fra hverandre, vi må snarere se på dem i et avhengighetsperspektiv. Sammenhengen er som følger: Skal en intellektuell frambringelse kunne kalles for et åndsverk, så må samtidig denne frambringelsen oppfylle kravene til verkshøyde. Forstå det den som kan.

Jeg irriterer meg ganske mye over det juridiske språket. Det er veldig kjedelig fordi det skal være så presist. Fuck precision er min mening, men ok. Presisjon eller ikke, det eksisterer uansett kriterier for kravet til verkshøyde. Et krav er at det må være et menneske som står for frambringelsen. Et dyr kan aldri verken få opphavsrett til et åndsverk, eller få oppfylt kravene til verkshøyde. Det står faktisk presisert i loven. Jeg mener dette er selvinnlysende, men ok. (Eller kanskje ikke. Plasser en ape foran en skrivemaskin, kanskje blir det poesi av det.)

De andre kriteriene husker jeg ikke helt nøyaktig, men det er noe om at det må være skapt og samtidig originalt. Det står videre mye om skjønnsmessig vurdering, vurdere hver frambringelse hver for seg og bla, bla, og masse juridisk svada.

Mens jeg har tenkt disse tankene har jeg begynt å vandre og hoppe igjen. Jeg befinner meg nå i en avant-garde-posisjon, jeg står faktisk oppå markøren som blinker på skjermen, den som viser hvor du befinner deg. Foran meg ser jeg ingenting, alt ligger så og si bak meg, og jeg sitter oppå denne markøren som beveger seg framover og nedover i et ganske imponerende tempo. Av og til går den noen hakk tilbake, men den går mest framover. Jeg liker å sitte slik og bli transportert rundt i skjermbildets rettslige natur, det føles deilig og avslappende selv om utsikten ikke er så fryktelig spennende. Skjermbildets natur er ganske forutsigbar sånn sett.

Det skapes, det vurderes, det skrives, markøren beveger seg fortløpende, akkurat nå tenker jeg veldig mye på om denne frambringelsen kommer til å oppfylle kravene jeg har snakket om. Er det et åndsverk som her tar sin form, eller er det ikke? Det er ikke opp til meg å bedømme, jeg er skjermbildets vokter, ikke kvalitetsvurdereren. Skjermbildets rettslige natur lever. Det er mitt poeng.