Vet du hvorfor?
Hvorfor det?
Fordi solen later som om den skinner,
fordi vindens ånd blåser gjennom skogen,
fordi trærne ikke har aviser,
derfor vet de ikke. Vet de ikke.
Avisene visner og blir til rosiner.
Og Vegard Ulvang går og går.
Inn i de tusen hjem kommer han. Hei! (Har du noe å spørre
om?)
Det er sagt at ti aviser kan spørre mer enn en dåre kan
svare.
Men gjør de det? Nei.
For svarene ligger der allerede. I spørsmålene,
i sølvpussede kobberkar, i blank trykksverte,
i rasterens nettverk av fluelortprikker.
Derfor kan man ikke vite hvorfor. Man kan
ikke.
Som en sykkelpumpe
som hissig blåser seg opp
og ned igjen.
Slik er du, min hjertens kjære.
Og jeg
prøver å la det være,
men jeg
prøver for hardt.
Og vinteren kommer.
Den blåser på deg
og du blåser tilbake. Men
er det noen som blåser på meg?
Kaldt. Borte.
Alle visste det:
Det var han som om natten
ikke sov, men
vandret hvileløst under en mørk himmel.
Hvor ble det av det røde hårstrikket?
Taus
betraktet hun ham.
Taus, men likevel
så talende.
Ordene formet seg og
sprang ut av øynene hennes,
hadde det bare ikke vært for brillene.
Derfor så han det ikke.
Taus.
Døv.
Men mest av alt:
Ropende ensomhet.
Skriket på broen kan kanskje
nå fram.
Kanskje ikke.
Månen er full, pennen er full,
alt ligger vel til rette
for god argumentasjon.
Hadde det ikke vært for
alle disse menneskene som
ikke vil høre på ord,
men som selv flyter over av dem.
Jeg orker ikke mer,
vil bare gi opp.
Men jeg ser mot månen
og med ett forstår jeg:
Natten er ikke deres.
De har ikke ordene i sin makt
om natten.
Når månen tar kveld
svinner min makt. Men ikke før.
Gi meg en skriveblokk og du får se at
jeg skriver dine drømmer.
Har du mot til å sove, lille venn?
Noen
ganger
smiler speilet mot meg
det er når du er her
og har med deg Colgate
så jeg tør
å kjøpe en lysegrønn tannbørste
lysegrønn, for håpet
som du er full av
er smittsomt.
Ikke ring legen.
Det finnes ingen kur for dette.
There ain`t no cure for love, vet du.
Eller?
Den alle siste gangen,
og de vet det ikke.
Vidden ligger foran dem
åpen, himmelvid
- den er deres.
For de vet ikke
at bak dvergbjørken,
over lyngmoene
fàrer en hensynsløs skikkelse fram.
På motorveien.
Det er ikke elgen
det er ikke Supermann
- heller ikke ilden, men
skiltet sier:
Takk for besøket, velkommen igjen.
P.S. Se opp for skrukkeslafser.
Ingen blir
tilbake,
bussen er gått
trikken er lagt ned.
Widerøe er ikke i rute
og det er jo alltid gått et tog.
Hva skal man da ta seg til?
Ikke det at jeg skulle noe sted
jeg har det fint her jeg er.
Utsikten er også bra - spesielt hvis man har øyne i
nakken.
Blink, blink.
Men man bør alltid sørge for
å pusse brillene. Ellers
ser man ikke skriften på veggen.
Tapeten er fra i fjor
over døren lyser det: EMERGENCY EXIT
Men vær ikke redd: Jeg er her og passer på
meg.
Kan du ønske meg mer?
Kan JEG ønske meg mer?
Ja; eplekake med krem...
Denne døren
har ikke alltid vært her
kommer ikke alltid til å være her
men til tross for det
kan du gå gjennom den.
På den andre siden
kan du se døren
fra den andre siden.
Og der er også
det du hele tiden har søkt etter
den andre siden av deg selv.
Nøkkelen står i nøkkelhullet
på denne siden.
Kanskje kan du vri deg unna.
Hun står ved vasken
og ser ned i vannet.
Speilbildet er borte i dag.
Vannet ligger blankt og stille.
Hun har ventet lenge
som sjøormen i Loch Ness
er han usynlig men
han er der i dypet
et sted.
Når speilbildet er borte
føler hun seg fattig på
fellesskap.
I sin fulle lengde
kunne han virke
uoppnåelig.
Som i et eventyr
måtte hun love å ikke tenne lys
før soloppgang.
Kunne han ikke forstå
hvor vanskelig det var
når hun visste alt
som et menneske kunne begripe
om hamskifte.
Mykt bølgende
i fritt fall
som mørkt vann med solglitter
risler det nedover mot
hendene hennes.
Med åpne sanser
ånder hun i en nærhet
som omslutter alt
også hans mistro, hans frykt
for sannheten,
som ikke er den han tror.
Uten sikkerhetsnett
lar han seg falle etter.
Løgnen
blir tilbake der han han var.
Læreren står ved
katetret
langt inni skoddeheimen
skimter han omrisset av
parkeringslysene.
De er grønne,
de som sitter der,
... og sitter der,
grønne, ikke av misunnelse,
og slett ikke av sjalusi
men av irr.
Lyden av hover mot frossen
jord
gav gjenklang i det tomme rødvinsglasset.
Pust som frostrøyk. Rød is
i årene
hud mot dødt gress
rop mot levende hav
et ekko fra en annen tid
med et glass fylt til randen
liv, varmt pulserende
og evigvarende.
En illusjon
kun, for nå
lyden av hovslag svinner.
Tulipanene
blomstrer
her også. Ikke bare
de gule og de røde,
lysende som solreflekser,
men også de tankefulle,
mørke som vann om natten.
Regnbuen ser dem alle fra
sitt spenn i klar luft. Speiler
fargene, tankene og kjærligheten.
Han var en av dem som
hver dag året igjennom
tok spranget. Morgenen
sprang fra ham, men
kvelden møtte han ansikt til ansikt.
Smilende og imøtekommende jubler han
mens solen synker
som en blodappelsin
i grepet på en kjempe.
Han er sterk, veldig sterk
for gleden
vokser sakte
fyller ham, som natten fyller himmelen.
Det
er ikke mitt bord
heldigvis. For der
er det ting som tante Grete
ville snudd seg i sin grav over,
hadde hun vært død.
Under de store steinene
er det tungt å bære
vekten av jord og stein under
livet. Det lever sitt eget,
skjult for oss, langsomt, hemmelig
og ustoppelig smyger det seg inn
i våre skjulte drømmer.
Vi merker det, for hjertene våre
lengter ut, ned
og opp på samme tid. Hvorfor
har vi tapt denne delen av oss selv?
"Skriv!"
sa hun med torden i røsten.
Det var da jeg forsto hvor viktig det var
å trekke ut alle kontaktene
lukke alle vinduene
finne frem alle pennene
og papir, mye papir.
For å gjøre en lang historie kort:
Den ble det ikke.
Underlige skygger flakker
over veggene.
Døren står på gløtt, utenfor
driver stille sommerregn.
Skyggene blir våte
når han tar dem med ut
fra det tørre gjemmestedet i
hodet mitt.
Arket lyser mot dem
skinner av muligheter,
uuttalte løfter
om speilbilder av en sjel
som svømmer i uvissheten
ennå.
Kan noen hjelpe dem
en mulighet er ikke nok
for det er mye vann i havet.
Tilsynelatende var
han som alle andre,
hvis du forstår hva jeg mener.
Man kunne ikke se på ham
uten å se at
på overflaten
var det stille vann uten krusninger
under
kan fremdeles skje.
Det var hans eneste håp,
men det var nok,
og han fortsatte å lete etter speilbildet
sitt.
Brevet kom ikke
i dag heller.
Ekkoet runger skremmende
under lokket hos meg og postkassen.
Adjø, adjø.
Den eneste trofaste var postbudet.
For første
gang følte hun
at det kunne være mulig.
Han så henne kjøpe røde, blanke epler på Rimi.
Fingrene deres møttes
flyktig ved posestativet.
Et glimt av et smil
fikk ham til å huske på
ting han aldri hadde visst
om
ønsker
hun disse eplene, eller
er hun ute etter forbuden frukt?
Umulig,
for hun snur seg,
ser granskende på pærene
og går.
Han står tilbake med fristelse og lys
sødme. En melon
med smak av honning og
lettelse.
Langsomt og møysommelig
samlet han sammen, bit for bit
det som var igjen av
forstanden.
Det var som om
det han fant var fremmed
for de gamle drømmene
var vrengt.
Med innsiden ut,
som ham selv, skulle han overleve
forstanden
er et skjørt skall
av nye drømmer.
Ikke det at jeg skjønte
det,
jeg ville ikke innbille meg selv at
jeg hadde et fnugg av idé om hva som
var så morsomt ved synet av
ham, fanget i kjeften av et glupsk pennal.
Bortsett fra skyggen
som var i nord,
ridende på sin hvite hest mot solnedgangen
lo alle, unntatt jeg - og han
vet ikke
hvem av oss som mangler humoristisk
sans.
Ha!
Takk for
ingenting, sa hun. Det er
ingenting
jeg trengte mer
enn kronestykker
de er skillet mellom
liv og død.
Liv, hvis telefonboksen virker
Død, hvis det kommer en grønn Lada
der føreren
er alt annet enn grønn
men klar som glass
som slår sprekker når
han ser meg.
Kronestykkene faller
og hun svever
ut av boksen
i det tomme rom det korte sekundet
tikker en takk
fra Televerket.
Så kom brevet fra
Rosemannen
- endelig.
Selv nå midt på vinteren
blomstrer de umoralske
tankene hos naboene.
Rikt jordsmonn gis
for smultbleke vekster
som er skjermet mot dagslys og
nøkternt regn.
Postmannen er en knupp
med et raskt blikk på konvolutten
- for raskt. For 84 er ikke det samme som 48
men hva gjør det. Hestehalen er fin likevel, den
og snart blomstrer hestehovene
også.
Jeg anbefaler på det sterkeste
st du følger rådet
som far ga:
Stay alive
please
Egentlig var det litt skremmende
at mai nærmet seg
jeg følte at jeg hang igjen i februar et sted
som en influensa som nekter å slippe taket.
men så
ser man gjenskinnet av
høstsolen, og man skjønner at
mai må komme, selv om
man såvidt har fått pakket ned juletrefoten
og byttet julegavene.
Godt at jeg er skuddårsbarn.
Vi fikk den
lysende idéen da
vi så ham gå forbi med
lette, spenstige steg
som en elg i solnedgang
hadde han et fredfullt uttrykk
- det var dét vi ville gjøre slutt på
en gang for alle.
Ikke fordi det plaget oss, men
irriterende var det likevel. I alle fall -
vi ønsket å utvide hans horisont,
til hans eget beste, naturligvis
man kan da ikke gå rundt med et slikt
inntrykk av omverdenen
urealstisk og rosenrødt, om du skjønner
for livet danser ikke på roser
det har vi fått erfare - smertelig.
Derfor måtte det bli slutt på
at han vandret i illusjonenes tåkedal
vi kommer med det nådeløse lyset og avdekker
et liv levd i uvitenhet
kan ikke tilgis.
Så vi stjal matpakken hans
for å understreke det blodige alvoret
ved livets realiteter.
Egentlig tok han det meget pent
han virket skuffende avbalansert
som om det ikke gikk inn på ham.
Det trodde vi
Det er kun et
spørsmål om prioriteringer
og valget burde være lett å ta
men likevel er jeg kommet i tvil
for kanskje er det ikke så enkelt som det synes
jeg har brent meg på det før
og aldri mer vil jeg risikere å
stå uten noe
tilbake
når du går
Rosinene har krympet
en gang var de
fulle av sol og saft. Nå
drømmer de om sin ungdoms skjønnhet
men de er elsket
like høyt nå
minst - for du vet vel
at det er først nå
der er rosiner?
Under over alle
under
ingen la merke til det
- unntatt han - selvfølgelig
måtte han se det. Jeg
tror ikke det er noe som
forundrer meg mer enn
hva den fyren får med seg. Det
burde skremme meg, men jeg synes
det er trygt å vite
at min nye hårfarge blir registrert.
Nå vet jeg at han ikke er rød-grønn fargeblind.
Snart er tyttebærne modne.
Kanskje kan vi ta en tur i skogen.
Jeg
husker en gang
langt tilbake - før mitt eget liv -
overrasker det deg?
Hvis du lar
all fornuft fare og
knebler dine fordommer vil du se
at hukommelsen strekker seg
bakover - gjennom dem som kom før oss,
helt til hagen, eplet og slangen
og valget blir vårt - hver gang
Ved
nærmere ettertanke
er jeg nødt til å innrømme at
jeg slett ikke eksisterer.
Dessverre er det tydeligvis
ikke bare jeg som har skjønt det.
Dem jeg likte å kalle mine venner
gråt over tapet av noe som aldri har
vært.
Mitt liv er som en
ørkenvandring
det er lang mellom brusautomatene
og enda lengre
før jeg kan sette føttene i kjølig vann.
Mitt liv brenner og sender røyksignaler
mot en naken himmel
som kveler meg med sin taushet.
Over sirkler gribbene
og lager lokale regnbyger
av hese skrik
og falske forhåpninger. Jeg vet
at dette ikke er slutten på manuset
- jeg har ikke funnet begynnelsen enda
heller
Uansett hva som måtte skje nå
så kan hun ikke
late som ingenting.
Hun kan umulig bortforklare
det hun har sett,
hørt
og endelig forstått
den egentlige betydningen av.
Hvorfor
ser hun ikke frem til
å gå forbi speilet
i skobutikken?
Hun vil se at føttene hennes ikke rører bakken
men det går ikke som hun vil
for han tar henne igjen før hun når døren.
"Kunne jeg få se vesken Deres?" spør han alvorlig.
Det får han. Og så har hun enda en.
Det var slik
hun var
blitt etter hvert
som 1. april skred frem -
utrolig
hvor fort gjort det er
å la spøken gå for langt.
Ingen kunne noe for det
aller minst hun selv.
Likevel var hun ansvarlig, for
hun var den som lo
sist og høyest av dem alle
uten å bry seg
om at hun var skuffet over
akustikken
i garderobeskapet.
Uten sammenligning
forøvrig:
Jeg har nettopp tatt farvel
med fårepelsen min.
Det er en lettelse.
Han var ikke særlig
flink
til å skjule
det,
men
hvem tenker på
det som annet enn sjarmerende?
Han vet om én
og det er alt
som er verd å vite
Man kan gjøre hva som
helst, bare
man ikke føler seg syk
og ellers gjør det med stil
opp til 19,5
20 blank blir for demonstrativt
selv for en erfaren
unnasluntrer
med krystallklare intensjoner:
Å gjøre hva som helst
bortsett fra
å gjøre noe.
De greier aldri
å la være.
Fristelsen er alltid for stor
som en hagegang med urørt nysnø
lister de seg inn på
den intetanende
skikkelsen som spiser eplekart.
De greier alltid
å oppspore ham
ved hjelp av knaskelydene.
Uansett
er de glade for at han ikke viser at han skjønner det.
Som vanlig
kommer jeg
litt for sent til å få med
meg slutten
på begynnelsen
av midtpartiet
på hageslangen
som bukter seg gjennom livet mitt
som den berømmelige røde tråden
med knute på.
Det var noe jeg skulle huske,
jeg husket det i går
nå vet jeg bare
at jeg må huske det
før
knuten ble til en uløselig floke
av løse ender
uten begynnelse,
midtparti
og selvironi.
Slutten kommer nok.
Snart.
Du legger sammen
en og en og hva får du?
Fasiten er foreldet
det er ikke lenger så enkelt
å summere
når man blir oppmerksom på
at hoderegning ikke
gir svaret
men derimot spørsmålet:
Hva var roten av det hele?
Etter en stund
kommer strømmen tilbake
og hun kan igjen nyte synet
av sin hjertens kjæres
fredfylte uttrykk der han
henger
opp ned etter tærne
i lysekronen.
Full flombelysning
og stormende jubel
er det som trengs
for å overtale ham
til å slå ut vingene
og forsvinne ut av
bildet.
Stakkars
de udødelige
ordene som
gir oss hvile
på én måte
tjener kun til å minne dem om
oss selv
om alt de ønsker er glemsel
så får de det
de trenger minst av alt:
Medlidenhet
fra oss dødelige
ord
som viser
seg å miste livsgnisten
når nattsiden deres er borte
for alltid
Med spent forventning
følte han presset av
hånden hennes mot armen
sin. Hun hadde lange fingre
som skapt til å
pirke i hans samvittighet.
Han trengte hjelp til det
for hans egne fingre
var opptatt annetsteds
- i andres samvittigheter.
Der er min
tur
til å sette MINE ord
i fokus.
Problemet er bare
å fokusere
på det som VIRKELIG er mitt, og ikke
kaste øynene på
det andre, det som skygger
for min
forståelse av
forståelsen.
En elefant i et glassmagasin
ble intervjuet av
Krigsskadefondet.
"Hvordan føltes det?" spurte de.
Men den bare blåste av dem.
Litt av en oppførsel, siden
den ikke var stemt.
Dessuten
kunne den bare "Lisa gikk til
skolen" - og den går i b-dur
og det ble langt fra "tripp, tripp, tripp",
for elefanten hadde glemt tåspiss-
skoene.
En liten persilledusk
var alt som var tilbake
etter det blodige
slaget i Fjernsynskjøkkenet.
Den spurte seg selv:
Hva
var det mest
grufulle: Å bli
filmet på direkten, eller
å visne stille for seg selv
- glemt av Ingrid
og grisehodet
hennes.
Hvorfor i all verden
gikk du
før jeg rakk
å gå
fra deg
til
motsatt kant
av
meg selv for å møte
den andre siden av deg?
Jeg ønsker meg
intet mer enn dette:
Store ringer rundt
sentrum av
den lille hammeren
som brøt i stykker skallet
av hardnakket norsk tradisjon.
Og det beste av det hele
er geitosten.
Han som kom med den, het Tor.
Han er olympisk mester i
tautrekking,
derfor
vant jeg.
Jeg er den beste
tilskueren
verden noensinne har sett.
Ah! Endelig
Han levnet ingen tvil:
Denne gangen var det alvor,
blodig alvor. Ingen
skulle kunne si at
han ikke
gjorde alt for å
få alt
med seg. Det eneste
som glapp var
kniven
Nei, nå er det nok!
Jeg finner meg ikke i
å måtte sitte her
uten
å få utnyttet
mitt enestående talent
for kjedsomhet.
Er jeg den eneste
som synes dette
nok
er ille, men
tross alt
bedre enn verst?
Helt til slutt
vil jeg gjerne si
takk for følget
så langt
har det vært fint
Noen ganger tror jeg
på skjebnen
det er når
regnet regner på meg og
jeg ikke engang er prest.
Jeg er bibliotekar
og dét får uante følger for
regnets liv og levnet
over mitt hode
balanserer jeg en grønn paraply med
stor ferdighet.
Ibsen ville vært stolt
hadde han visst
- men det er mye han ikke vet
heldigvis
er jeg ingen Nora
men jeg gikk likevel
ut i regnet.
Det er slutt
(nå igjen
er det definitivt slutt)
Det er
våren, sa vi
med et unnskyldende smil.
Men han hadde sett oss om vinteren også,
så vi måtte finne på noe annet:
Vi tok ham med
oss og viste ham
at han alltid hadde vært en del av galskapen
som vi ikke kjenner til
før han viser oss den
nøyaktig som den er
galskapen, altså
slår krøll på seg
som en puddel med tarmslyng.
Jeg slynger meg
rundt meg slik at vi fremdeles
er den sterkeste parten
når vi lar ham ta over.
Galskapen kan styres bare hvis
vi gir slipp
på krøllene.
Har du hørt at
jeg er blitt overlatt
i din varetekt. Egentlig
var det ikke meg imot
men du
later til å
ha mye imot meg.
Det gjør meg
ikke ingenting
heller tvert imot omvendt.
Kan du forstå hva
som må til for å forandre det?
Neppe tvilsomt
at vi trenger det.
Han var som et dyr,
men likevel svært billig
dette pelsdyret er på tilbud
på grunn av vannskade.
Jeg var den som gråt
fordi ekspeditrisen hadde siklet på ham -
jeg vet ikke hva som gjorde mest skade,
det er heller ikke dét som er poenget
men det at
han kunne kjøpes for penger.
Mine.
Møt meg klokken elleve
på kirkegården
ved min grav.
Jeg hadde ikke tenkt å
skrive dette diktet
men så var det bare det
at bestemor
ikke ville høre
på Sputnik.
Det er det første
og beste
tegnet på intelligens jeg
har vært vitne til
i denne familien
vet vi at
vi ikke skal forlange for mye
av verken Sputnik eller
slike dikt som
ikke burde sett dagens lys
noen av dem
dør.
Aldri kan jeg tilgi
meg selv for at
jeg tok feil
av ham. Men
han hadde ikke rett
til å mistolke
mitt raseri
rett: Som tegn på
beundring.
Som jeg lengter
etter
nypussede, blanke
øyne
med tårer i.
Tårer for
alt og ingenting
men mest for
ingen
andre.
Navnet mitt
er ikke som
du tror
at du ikke forstår
det viktigste.
Men tro meg
nå
vil du se
det aller viktigste:
At du ser
navnet mitt uten
at jeg blir borte.
Det skjer mye om
natten
- men det plager meg ikke,
heller tvert imot, kan man si -
for det plager kanskje naboene.
Det er dét som er så fint.
Neida, misforstå ikke,
det er ikke sadist jeg er.
Jeg er
glad i knekkebrød.
Hva vil det si at
man er åndsfraværende?
Jeg har spurt mange
men ingen av dem
vil betro meg
hemmeligheten. Kan det være
nødvendig
med alt dette
oppstyret, bare for
at jeg ikke
er her -
egentlig
ikke
Dette kan virkelig bli
harmonisk og
vakkert - hvis bare
torsdag kunne komme
før
tirsdag
for én gangs skyld.
Forlanger jeg mye?
Jeg tror at det kun
er litt
utradisjonell tankegang som
kan redde
sjelefreden
på fredag.
I en krok
av glemselen
lever du ditt eget liv
stille, ubemerket
- nærmest i smug
flør minnets tidevann
og jeg kan ikke svømme
men blir tatt av dragsuget
og ført
mot deg. Du
flyter
på en bølge av
skittent vann
av uoppgjorte
krav,
fast forankret
i min samvittighet.
Når du sover
vil vi være våkne
for å
se at
intet ondt
finner veien til
dine drømmer.
Du sover lett
så vi må trø varsomt
for ikke å gjøre deg sjøsyk
der du ligger i vannsengen
med åpne øyne
er du blind for
drømmenes land.
Nå kommer
noe jeg lenge har
fryktet:
Lange lyse
netter med
søvnløshetens velsignelse
som forbanner
dagen.
Jeg klarer aldri
å forlate
mitt hjemsted
selv om
jeg har telefon
og bare kunne ha
dratt ut kontakten.
Toppen av nytelse
er bunnen av logisk
tenkning og vurdering:
En tilsynelatende evigvarende
eplekake
som
jeg bare får en smak av
fordi jeg fortjener
ikke
noe bedre.
Men fatet er mitt.
I prinsippet
mener jeg
ikke
at du burde
spise karamellpudding
men virkeligheten er nå
eller aldri.
Jeg har oppdaget
at klærne
ikke nødvendigvis
må være uten
noen inni.
Elven renner
flyter mot havet
den vil bare dette ene
å oppløses i noe større
mer allmektig
men hva
betyr det
at havet også
flyter
at havet også
ønsker
enhet?
Det var ikke tvil om at hun
var sulten
på noe HELT annet
enn det man skulle tro
hun ville ønske
å fortære.
Men hvordan skulle hun
kunne forklare at
parykken ville bli liggende igjen?
Han
passet ikke til å
være dekorasjonsgjenstand
på Steen & Strøm, men
hva kunne han gjøre?
Arbeidsledigheten er stor,
man får ta det man
blir tilbudt, selv om
det innebærer
blottstilling
av ens
aller mest
undertrykte ønsker.
Endelig er det hans tur
og han makter
å ta på seg løsskjegget
uten at
han nyser
og river ned
det gyselige grantreet i plast
der han er stjerne
i Kvitt eller dobbelt.
Det kunne ha vært
hyggelig
å bli kjent med
ham, men
kan jeg stole på
at han
virkelig er
den han gir seg ut for?
Lurer han meg til å tro
at han er merkeligere
og mer sjarmerende enn
hva tilfellet er?
Nei, jeg er jo ikke naiv
og jeg ser
virkeligheten som
jeg vil ha den.
Det er hans problem.
Dagen før
nasjonaldagen
var festlighetene
ennå ikke startet
ute
var himmelen borte
bak en sky av
depresjon.
Kanskje flaggene
svaier
mot vinden
som har gjemt seg
i en boks med doven
sov-i-ro.
Fingeravtrykket mitt
er noe jeg
vil ha for meg selv
om jeg noen ganger
kommer i skade for å
etterlate det på
noen som jeg
ikke er sikker på vil
bli merket av meg
uten å
bære merke av det
Jeg tror jeg må
slutte med dette
- det blir for påfallende
å fortsette
studiet av hans minste
hårlokk.
Særlig nå
når han har klippet seg
og jeg
er nærsynt.
Dessuten har jeg ikke
sett at
han har sett
bort fra meg.
Jeg er gift
for dem som lever
av
andres drømmer.
Jeg dreper ikke
annet enn deres
mareritt
men det er nok.
"La det bli lys," sa hun
med mørk stemme.
Men ble det det?
Vi ble blendet av
den brå innsikten:
Sannhetens lys som
flommet over erindringene
av epler som ble hengende...
- helt til
det var for
mørkt til å
se sss
Det er unødvendig
å fortelle ham
at det gule
i ulvens øyne
er unødvendig
å vise ham
nå
vet han alt
at det gule
speiler hans eget blikk.
If this is it
- så er jeg skuffet
men som så ofte ellers
er det mer enn
øyet ser. Det var dette
jeg så da
jeg ikke så det
jeg burde
ha sett... men det er
så
vanskelig når man har kennel
og lite forstand på
hår
I sin form
er han fullendt
I innholdet
er han som
et ettbinds leksikon
for lite og for mye av alt.
Noen ganger ønsker
jeg
å være urimelig
riktig vrang og vrien
- men er det mulig
dette skallet av innstudert
høflighet
modnes
innover
mot
kjernen
som langsomt, nesten umerkelig, råtner
under presset av
de tunge ordene
jeg ikke sier
og langt mindre forstår
jeg at jeg skulle ha ropt dem ut.
Er det urimelig?
Forventninger
- tar man gleden på forskudd?
Hvor galt
er det?
Hvor mye
får man av noe som helst -
gledelig og
oppmuntrende - hvis man ikke
lar seg nedtrykke av
tanken på dagen derpå? Livets evige
tidevann flør og ebber mellom
meg og jeg forventer
under.
Han så
verden
som den var
- fullstendig urealistisk
og uinteressant. Han
levde i en annen.
Der oppe
langt over
ankelen
finnes det
som
overgår enhver.
Jeg ville bare nevne
det:
Jeg liker ikke
å bli frarøvet
tilliten
til at mirakler
lar seg overvinne
- eller overtale, alt etter som
humøret ditt går opp og
ned som heisen i Empire State Building
- eller Oslo Plaza, alt etter som
ønsker man å se utsiden eller innsiden
eller ønsker man å se i det hele tatt. Jeg
tror mirakler helst er blinde for
mine ønsker. Men
under
uroen ligger vissheten
om din tillit til
heisføreren.
Ropet runger
under løvkronene
og jeg stopper opp,
lytter, løfter hodet
og fyller lungene
igjen.
Det kom som en overraskelse
- en udelt positiv,
la meg få si det, men likevel
lar du meg aldri
slappe av et øyeblikk.
Du også ble overrasket
over at du nok en gang
ga
oss
Fanden i vold
Krigen er over
men hvem
tar hensyn til
det
Det er ikke lenge til
de kommer
og til da
må jeg forandre
mitt syn på
dem.
Jeg kan umulig
gå tilbake til utgangspunktet
etterpå.
Nå gjelder det
å finne
utgangs
punktet for å
kvele
enhver antydning
til svik
for jeg vet
at jeg har sviktet
tidligere, og nå
er det ikke lenge til
muligheten er der.
Alt dette vet jeg
men jeg
vet ikke alt
likevel.
Takk
for advarselen,
tenker du kanskje
selv om du vet
alt
om din mangel
på høflighet
som får deg til å
brøle
når jeg
hvisker at
jeg dessverre
har mistet
min sans for
deg
Den tredje
gangen du kom
gikk jeg
deg i møte
med sylskarpe
intensjoner:
Den hemmelighetsfulle
minen din skulle
slå sprekker og
flås av én gang
- men ikke denne -
for alle. Det eneste
du skulle få beholde
var din uerstattelige,
gode
smak.
På flukt fra
det positive
inntrykket du har
stjålet fra reste-lageret
- hærens overskuddslager, brukes kun
av overskuddsmennesker
som har råd til å være blinde
for de positive delene av
den rå og ubarmhjertige virkeligheten. Jeg
flykter til
det atomsikre bomberommet.
Jeg lever under pseudonym -
mitt eget navn
kjenner ikke jeg selv engang
hvordan skulle jeg kunne det
- jeg kjenner jo ikke meg selv. Da
jeg møtte et fremmed ansikt i speilet
hilste jeg, og presenterte
meg for meg.
Hilsen Sigma.
Hvis jeg bare kunne tro
like mye som jeg håper
jeg ønsker å tro og jeg vil ikke håpe
-bare elske
uforbeholdent,
som en
varm vind over ørkenlandskap
vil
livet også her
tørre ut
tilsynelatende
kondens
skapes kun
når jeg gråter.
En god bok er
som en reise
uten returbillett
man kommer aldri
til sidene der
man finner veien
til den egentlige
utgangen
av den grusomme godheten
som kalles
bort fra
siste side
-The end
?
Problemet er at
ord kan misforstås
det har vi sett,
og vi er ikke de eneste
-det er en trøst, egentlig
lar vi oss trøste. Men
la oss nå
finne ut av
om vi mener det samme.
Er du enig i
at ordet "uforsonlig"
er uforsonlig med
begrepet "overgivelse"?
Du må svare nå
før jeg
misforstår din
holdning og
taushet
og jeg går
uten å trøste
meg.
Det gamle
treet utenfor
skogen
er det eneste
som hvisker
drømmer.
I dagslyset kan
nattens hemmelige liv
gjemme seg. Treet vet
at natten kun
later som om
det er dem som er den mørke siden.
Skogen vil aldri
våkne av sin
dvale. Lenge og
lenger ennå vil den slumre
bak sitt tette løvverk,
taus i sin egen skygge tenker den
langsomme tanker.
Tiden er ikke verdt
å regne i halvlyset,
man kommer i ubalanse uansett
fanget i et glimt av
hat.
Alt jeg gjør
lar seg ikke gjøre
Trå meg ikke for nære
jeg er uten
respekt
for verdier
De er så søte og snille,
de har alltid vært og vil alltid
være fullstendig uvitende
om det bitre
minnet.
Fortiden er fremtid
for oss, vi vil aldri
dukke opp
uten å ha med oss
gullmedaljer
i
store mengder
erhvervet for
dette ene:
Å dekke over
mindre edle
følelser
og motiver.
De tror
på fremtiden, men oktober
betyr slutten
på november.
Du skal ikke undervurdere
den rollen dine personlige
personligheter spiller
i samspillet mellom dere.
Jeg er lei
for det,
jeg er lei av det
men det er ikke stort
sammenlignet med
den tragedien det er
å være lei seg fordi
det ikke er noe
Hjemme
føler jeg meg
hjemme
SELVOPPOFRELSE
Han kom fra den andre siden
av Trondheimsveien
og jeg kjente panikken
klaske ned i min sjel. Hva
mente han med å
imponere
meg ved å legge
kortene på
trikkeskinnene - og ikke bare kortene,
men brevene også. Ikke minst
da han selv fulgte etter
og trikken kom og jeg
ble stående tilbake med frimerkene
-da ble panikken forvandlet til
takknemlighet.
Ta med
det du trenger.
Jeg kan hjelpe deg å bære
hvis det blir for tungt.
Du er ikke sterk
nok til å gå alene.
Du er ikke ydmyk
nok til å bøye deg for det,
men ved reisens ende
vil du se at jeg
fremdeles står rank
ved din side, nærmere nå
enn da du svarte ja
på spørsmålet
fra presten
om du ville savne meg.
Parfymen
drev som en fjær i luften,
men da regnet kom
fanget dråpene
opp duften og førte den
med seg sammen
med glass-skårene,
vasker bort sporene
jeg så gjerne vil
beholde. De er alt
utydelige, og de kan ikke
lenger holde fast minnet
om duften fra flasken
eller bildet av deg, knust
og uerstattelig. Lånte fjær
kan legges bort, du så
at de fløy til
himmels.
Takk for lånet
Hadde han bare fortalt hva
han tenkte å gjøre.
Kanskje hadde jeg hjulpet ham. Det kommer
ikke noen ny sjanse. Ikke denne gangen. Alt
har jeg prøvd, alt har feilet, men ingenting
kan forandre det faktum at den gangen det virkelig
feilet
for ham
kunne jeg ikke annet enn å le av det hele. Jeg
haddde da beholdt en smule humoristisk sans
som falt ned fra hans bord. Småfuglene
fløy skremte opp da han satset for å ta det store
spranget ut i onkels nye badebasseng - eller
swimmingpool
som det heter på fint. Det kunne gått bra hadde han
bare
husket å
opplyse sin tante om at jeg simpelthen
elsker
leirdueskyting.
Angrep
kan noen ganger
gi deg en smekk på
stoltheten, spesielt når
den er såret fra før. Plaster
hjelper ikke, spesielt ikke når
storebror er sykesøster og ser
sine verste profetier oppfylt. Han
kan heller ikke hekle hjerter
som kan erstatte det
jeg har mistet oppskriften på
og som nå er rekket opp.
Hvor går
grensen?
Her.
Det haster mer
å få fatt i ham enn
henne. I morgen
kan det være for sent,
men morgendagen kommer
ubønnhørlig. Hun
ber om
at vi må være
forsinket. Presise og
treffsikre jegere kan
klokken, og ved
soloppgang innstiller vi
oss på å drepe hennes
seiglivede pessimisme.
Uten den
er han
ufattelig rik
da har han
hennes liv i sitt
eget
hjerte.
Vi nærmer oss
magesekken
det er gjennom den
tiøringen banet seg vei
Undres på
om den har ventet seg
det vi nå ser:
en sverm av fluer
som letter fra (= som letter fra)
metall og lander på
oss.
Endelig omsvermet.
Jeg står
fremdeles
her og raser over
at jeg kunne innrømme
at ingenting
betyr mer for meg
enn karameller.
Nå venter jeg
at
jeg vil forstå mer
av
det som ligger under
alt.
Favoriserende
bordplasssering
under desserten skal
ikke forekomme.
Derfor ble jeg overrasket da
han ga avkall på karamellpuddingen
og bad meg om å sende
serveringsdamen.
For én gangs skyld
skal jeg skrive et dikt
som holder seg på den rette
siden av min håpløse
trang til
logikk
(Hukommelsen er heller ikke
denne gangen særlig
oppegående.)
En god natt
uten drømmer
handler diktet om -
fullstendig urealistisk
men like fullstendig logisk
for meg
betyr det at
det ikke blir skrevet noe
på veggen
heller.
Punktum settes
alene
.
Dere
forstår ikke hva jeg ser
i
ham - det gjør
ikke han heller.
Han ser seg
som dere ser ham:
En forvirrende blanding
av søte og sure
smaker - dere
bør skjerpe
oppmerksomheten - jeg
har skjerpet
appetitten.
Hun fant det tomme stedet
og fylte det med
bilder av det hun
hadde fotografert i
begravelsen
sin sorg kunne hun
på denne måten lukke
inn i tomhet,
et låst galleri der
lyset er svært dempet
og selv luften henger
som dekorasjon
død, den også,
akkurat som
hennes
mot
Dette er bare noe jeg tar på
vei for når jeg
hører
om andre som
ikke tar det alvorlig.
Det er ikke noe latterlig ved
at jeg lar meg friste
av ting som andre ikke
finner avskyelig
fordi de ikke
avskyr det som frister
keieren. Men jeg vil
drikke kaffe med ham og
ta det som måtte komme
av servitører
og andre snaddersaker.
Det kom aldri noen andre -
det sier litt om
min vanlige flaks.
Kunne jeg bare røre ved
i stedet for å røre i -
det finnes det som er så skjørt
at jeg holder pusten i
frykt for å virke levende.
Jeg har et
eksempel
på galskap:
Hvem andre ville vel skrive
om fortiden for så å
utslette fremtiden, bare fordi
han ikke tør tro
at dette øyeblikket tilhører
ham
og ham alene. Jeg
har ingenting å stille opp
med mot tidens gang. Moralen
er at kjærlighet kan utslette
og bli utslettet
av seg selv
og på grunn av
dette står vi
fremdeles på startstreken.
Det er en del av
livet
du ennå ikke har levd -
tenk på det, dette er ikke
tilfeldig. Mange ganger
velger du som om dette var
et Lotto-spill, men innsatsen
står ikke i forhold til
fortjenesten. Livet består
av en rekke premiérer, uten
din forsikring er det umulig
å satse alt og
ingenting er viktigere enn
spillet selv.
Jeg kan reglene. Du er
villig til å spille etter dem,
men jeg har levd mitt liv
uten.
Byen
er en selvmotsigelse:
Fortauene på den ene siden
fulle av mennesker som
venter på en drosje. På
den andre siden det de
søker av hele sitt hjerte:
Sine egne skygger. Det
går mot morgen
og snart vil
de grønne mennene
ta med seg de siste.
Det holder ikke
- det er rett og
galt på samme tid
hvordan skal jeg
si
det jeg mener når
det alt er sagt
av en annen og jeg
avskyr denne
personens tankemåte
Hva om det hele
viser seg å være sannhet
at du eksisterer kun
i din mors fantasi.
Hva om hun en dag
inngår en avtale med
Gyldenhough om å skrive
ned sine drømmer og kanskje
det vil bli slutten
på det forlaget. For hvem
kan ta en person som deg,
kjære bror,
selv om det kun er i et mareritt
og vi våkner vel snart
både du og jeg
- bare for å oppdage at
virkeligheten er enda verre
og mor er fattig.
For mye og for
farlig, men
noen ganger må man
leve mye og farlig
for å kunne
leve seg inn i
livet.
Jeg oppfordrer
nok en gang til måtehold.
Man kan lukke øynene
og puste dypt inn
late som om
ting går din vei.
Å gå i blinde
er ensomt
det man ikke ser
er ikke her
Kan du uttale
de vanskelige ordene
med overbevisning
ville det høres bedre ut
enn Pavarotti
når han synger,
men du synger dårlig
også i dusjen
mens jeg helst
bruker snorkel når jeg dykker
ned i din kjærlighet.
Nok en gang
er bunnen nådd
og jeg
liker det
Jeg nøler
med å innrømme det
og kommer neppe til å
føle meg roligere etterpå.
Kanskje bør jeg la være -
kan det komme noe godt
snart
snur rulletrappen
og butikken stenger.
Jeg må bestemme meg
før Securitas-vakten kommer
han har spurt meg før
jeg vet ordet av det
har jeg sagt det jeg tenker:
Nemlig at jeg nøler
fremdeles.
Det er naivt,
men øynene er brune
så lyseblått blir
problematisk
men jeg ser det likevel
helt klart
og det gjør meg
trett -
jeg forsøker å
komme ut av
dette vrengebildet av
farger. Helst vil jeg
skru av
og leve i
mørket
- eller i svart/hvitt
selv om jeg vet
like godt som du at
de som ville tape på det
var alle andre.
Jeg savner
lite av det tapte, men
du sørger
over meg.
Det er åpenbart
en åpenbaring.
Jeg tror.
I dag er
dagen da
jeg ikke står
alene
opp av sengen.
Jeg kan ikke huske
men jeg stoler på
ham når han sier
at min nye madrass
er langt bedre
enn meg.
I kirken finner du
det du minst venter:
En leende Kristus, som
har steget ned fra
korset for å
gjøre det han alltid
har drømt om, men
er blitt holdt borte fra
menigheten. Det overrasker
deg, han har visst det
et kvarters tid
senere er det omvendt
og det er du også.
Jeg har perfeksjonert
piruetten min
nå hender det aldri
at jeg blir svimmel
når jeg
ser deg snurre rundt
Spørsmålet er
om jeg tør bekrefte
at det du tror
er en evig sannhet:
Jeg vil alltid
synge falskt.
Du lever ennå
i naboleiligheten
og i håpet
Vil du skilles
fra dette som
er en del av selve
grunnlaget for din
eksistens? Tenk på
hvordan du skal klare deg
til vinteren. Du kan
bli ganske frossen uten.
Dette ansvaret
har jeg tilkjempet meg
det har kostet
meg lite, men jeg angrer
på at jeg ikke
lånte
fjærene med det samme
jeg forsto at
dette ville bli
en ensom affære
Diskusjonen lever videre
lenge etter at
saken er død
for vi tror
Spørsmålet er
om jeg tør bekrefte
at det du tror
er en evig sannhet:
Jeg vil alltid
synge falskt.
Du lever ennå
i naboleiligheten
og i håpet
Videre
kan vi bare komme
videre. Vær klar
til å ta spranget
over din skyhøye
selvbevissthet.
Et luftig
svev - lander
aldri, og
du går i bane rundt
løgnen
Han ligger i
hardtrening
lenge
ser det ut til at
han blir liggende
Ringen
er sluttet
Vi må holde
hodet
over knærne
selv når
gresset er
grønnest
på Mount Everest
Ellers
vil jeg vite
om jeg kan
hvile uten å
vite om du vil være her
når solen
og jeg
smelter sammen
og stiger
ut av
mørket
Lenge etter
at bomben
falt
høres
fremdeles stillheten
En blå
fisk glir
ut av
den mørke
blå krukken
ned i
min
mage. Der
er det tomt
for alt annet.
Fisken liker
det røde
havet
som flør og
fisken vil
dykke ned i
det næringsrike
bunngresset.
Jeg er kvalm
Enden er
nå
umiddelbart
over
